Har du noen gang hat problemer med at du plutselig befiner deg i andres hoder, situasjoner og tanker? nei? wathever. det har nemelig jeg. en evne til å sete meg inn i andres liv.
Oooh skils! nei nei ikke virkelige personer, gizes. men fiksjons figurer.
er et veldig arti eksperiment å leve deg inn i andre situasjoner, å øve på reaksjoner å meninger om emnet. det har jeg gjort nå. kilde og fantasi trenger jeg ikke å utdype.
men ble lit fornøyd med resultatet.
Den 2's krig. Det å være nr 2.
Bygge vegger, murer, for å så grave grav. endeløst tomt dragsug av knusende stilhet.
Så varmt et blikk, men bare til låns, ikke det engang, ikke min.
Inntrenger? forsøk på å trenge seg inn der det ikke er rom, ikke er lov.
Så mange setninger som bygger opp luftslotet, men bare her ute. for der inne er alt innøvd, med årevis av prøvelser, sorger, glede, vinn og tap.
ikke rom, ikke plas, ikke lov.
Så tungt, så presende. vil være sjalu, men kan ikke, har ikke grunnlag, ikke min, ikke lov.
Varme kropper møtes, vokser innvendig, trekker inn varmen. er uttsultet på kontakt.
en berøring kan gi timesvis med varme, og bety så sykt mye. Kalde vegger smelter sakte.
Forskjelige følelser som er gjemt bort, rører seg , beveger seg sakte å prøvende frem, trår på minelagt grunn med stile eksplosjoner. Konsekvenser.
kan ikke puste, ikke leve i vikeligheten, kan ikke slå spreker, fore udyrene for å så pakke dem bort igjen.
De kan ikke leve fult ut. kan ikke puste, kan ikke vokse.
Kan ikke miste kontroll, prøver på en sakte nedstigning, red for å falle, vil ikke dø, ikke enda..
ikke sterk nok, tusner små dødsfal, det svir, maktesløs med eksplosiv energi.
Legger meg, sover det av meg, stillet i søvn.
Så hva er jobben for den andre? å være en fantasi som blir levd ut, å leve for hvert øyeblik, gjøre jobben grunndig, føle hver dag de små øyeblikkene inntrefe på kroppen. at man kune gjort bedre, gjort mer, fåt mer, gid alt av seg selv....
men virkeligheten ligger å tromer med fingrene i bakgrunnen. trenger ikke å si noe, diskusjonene melom fantasien og virkelighten har florert i nesten et helt år, de har diskutert, kranglet å trøstet hverandre så mange ganger at ord blir overfladiske nå.
Men avogtil kommer det et kremt, når fantasien overgir seg helt til gleden, til varmen og håpet.. ikke leve for mye, ikke gi for mye, blir bare mer smerte når virkeligheten har en dårlig dag.
Når regnskapet skal retferdigjøres, det er da tårene kommer, frustrasjonen og angeren.
Den søte angeren.
En om, en hvis.... ikke min
Holder pusten, smerte, rivende smerte.
Men det skal ikke være smerte, for den kan og skal ikke betinges i noe, har inngen grunn, ikke min, noen andre.. Men den kommer, ufrivilig.. frivelig.. gir meg over til det
Sjalusi, skulle vel vert druknet i sjalusi, omkranset av det. Men nei
Virkeligheten lar ikke sjalusien får gripetak på fantasien.. fornuften er tung å kald da.
Tårene triller stile, så sliten, men vil ha mer...
Tradisjoner skal følges, vil bare ut, løpe, men vet da hvor ferden går, det er straffen.
Alt det gode må veies opp, tårene faller stile igjen.
Vill synke ned i den varme elektrisiteten.... om å om igjen.. hektet!
